«Man mister nøkler, man mister ikke barn». Påvirker språket vår forståelse av omsorgsovertakelser?

marte.t.otterlei@uis.no

Omsorgsovertakelser er en stigmatiserende intervensjon. «…man mister nøkler, man mister ikke barn..» sa en mor til meg i forbindelse med et intervju. Utsagnet gjorde meg nysgjerrig på om de barnevernfaglige begrepene som relateres til omsorgs-overtakelser kan påvirke foreldres selvforståelse. Hensikten med debattinnlegget er derfor å utforske meningsinnholdet i to velbrukte termer innen barnevernfaglig praksis tilknyttet omsorgsovertakelser. Jeg vil belyse hvilken betydning som kan ligge i begrepet, eller snarere frasen «å miste omsorgen» og siden kontrastere det opp mot begrepet «omsorgsovertakelse». Hvilke mulige implikasjoner kan begrepene ha hver for seg og sett i lys av hverandre?

Omsorgsovertakelser (Bvl, 1992 § 4-12) er et særlig inngripende statlig tiltak. I doktorgradsprosjektet «Perspektiver på omsorgsovertakelser» (Otterlei, 2022) utforsket jeg hvordan foreldre og barnevernsarbeidere kunne erfare omsorgsovertakelser. Å oppleve at barnet flyttes ut av hjemmet er åpenbart smertefullt for foreldre. Imidlertid viste funnene at det ikke utelukkende var flyttingen av barnet som la grunnlaget for vonde erfaringer. Foreldre var også påvirket av kontakten med barnevernsarbeiderne og hvordan omsorgs-overtakelsen ble begrunnet og forklart (Otterlei, 2022). Med andre ord kunne barnevernsarbeideres språkbruk påvirke foreldrene. Blant annet beskrev de prosessen som stigmatiserende ved at inngrepet ble begrunnet gjennom negative karakteristikker av foreldreskapet (Otterlei & Engebretsen, 2021; Otterlei et al., 2021). At barnevernet peker på individuelle svakheter hos foreldre er også funnet i tidligere forskning (Burns et al., 2018; Statens Helsetilsyn, 2019; Masson, 2012; NIM, 2020). Dette kan være stigmatiserende og true foreldres selvbilde og identitet (Baum & Negbi, 2013; Morriss, 2018; Schofield et al., 2011).

Språkets iboende makt

Basert på et sosialkonstruktivistisk vitenskapssyn, vil hvordan vi snakker og skriver påvirke hvordan vi tenker og handler (Bratberg, 2017; Gergen, 2015). At språket har iboende makt og påvirker våre forståelser er et av den franske idéhistorikeren Michel Foucaults ([1971]1999) velkjente poenger. Blant annet synliggjorde Foucault hvordan det kan oppstå dikotomier, som skillet mellom fornuft og galskap (Foucault, [1961] 1999a).

Innen sosialfaglig arbeid er det åpenbare elementer av makt, men også mer subtil forvaltning av makt og moral (Kroken & Madsen, 2019). I boken «Makt på nye måter» viste Engebretsen og Heggen (2012) gjennom tekstanalytiske eksempler hvordan velferdsmakten kan tilsløres med et språk som virker forlokkende og nødvendig, fremfor truende og kontrollerende. Maktutøvelse i sosialfaglig praksis kan på denne måten tilsløres gjennom språket vi omkranser det med. I boken «Barnevernets begreper – i bevegelse» (Ask & Botnen Eide, 2018) løftes dette poenget frem ved å se på innholdet i barnevernfaglige begreper som «utsatte barn», «det biologiske prinsipp», «barnets beste», «omsorgssvikt», «farskap» og «tidlig innsats». Begreper tilknyttet omsorgovertakelser er derimot mindre belyst og diskutert i litteraturen. I forbindelse med revisjonen av ny barnevernlov ble det gjort flere språklige endringer, men ikke av begrepet omsorgs-overtakelse (NOU 2016:16; Regjeringen, 2020). Noen av endringene handlet om modernisering, andre om et ønske om et mindre stigmatiserende språk (Stang, 2017). Jeg mener det er nødvendig å også se på hvilket språk vi benytter når vi snakker om omsorgsovertakelser.

«Å miste omsorgen»

«Å miste omsorgen» er en allment kjent frase som vi relaterer til omsorgsovertakelser. Begrepet brukes både av foreldre selv (OBF, 2016), av fagfolk (Håland, 207; Trane, 2015), forskere (Ellingsen, et al., 2018; Falch-Eriksen, 2016; Olkowska & Aamodt, 2022; Slettebø, 2009) og i faglitteratur (Backe-Hansen, 2004; Bunkholdt & Kvaran, 2021; Kvello, 2018). Uttrykket «å miste omsorgen» brukes i tillegg av advokater (Hillestad, u.å.; Matrix advokater, u.å) og er hyppig gjengitt i media (Hansen & Seglem, 2018; Olsen, 2014; Røkeberg, 2015). Selv har jeg brukt frasen både i praksis som barnevernspedagog, og som forsker (Otterlei, 2020).

Hvilken mening rommer egentlig utsagnet «å miste omsorgen»?

I ordbøker relateres begrepet å miste til å «spille bort», «bli kvitt», «rote bort», «forlegge», «sløse bort», «bli av med», «tulle bort», «fortape», «somle bort», «gå glipp av» og «tape» (Bokmålsordboka a, u.å; Glosbe a, u,å). Synonymer av begrepet viser til at det er forbundet med å «forlegge», «forsømme», «forspille», «fortape», «gi slipp på», «kaste bort», «skusle bort», «somle bort», «rote bort» og «ødsle» (Synonymordboka a, u.å). Det er altså et begrep som i hovedsak er forbundet med negative konnotasjoner. Derfor er det interessant å kontrastere å miste omsorgen opp mot begrepet omsorgsovertakelse, som rommer helt andre konnotasjoner.

«Omsorgsovertakelse»

Overtakelse, omhandler å «ta over», «ta imot», «ta på seg», «gå inn i», «anskaffe», «bestille» eller «kjøpe». Det er oversatt som å «gå til topps», «løse», «trekke det lengste strået», «toppe», «overskride», «orke», «skaffe seg», «erverve», «bekjempe», «handle» og «innføre». I tillegg kan overtakelse bety å «investere i», «erobre», «klare brasene», «klare», «vinne», «innta», «beseire», «gå til innkjøp/anskaffelse av», «seire» eller «overvinne» (Bokmålsordboka b, u. å; Glosbe b, u.å.). Synonymer av begrepet er å «orke», «motta», «utrette», «ta på seg», «ta hånd om», «sørge for», «stå for», «arve», «bifalle», «utføre» (Synonymordboka b, u.å). I motsetning til «å miste» ser vi altså at begrepet «overtakelse» stort sett er forbundet med positive assosiasjoner.

Det er videre interessant å se nærmere på hvordan fylkesnemnda definerer begrepet omsorgs-overtakelse. Inntil nylig stod følgende definisjon på fylkesnemndas (Fylkesnemndene a, u.å) nettsted:

«Når fylkesnemnda bestemmer at barn skal flytte fra sine foreldre og til fosterhjem eller institusjon. Den daglige omsorgen for barnet er det da fosterforeldrene eller de ansatte på institusjonen som utfører på vegne av barneverntjenesten.»

Det er seks aktører i denne definisjonen. Det er fylkesnemnda (1) som bestemmer at barnet (2) skal flytte fra sine foreldre (3). Fosterforeldre (4) eller institusjon (5) blir utførere av omsorg på vegne av barneverntjenesten (6). Definisjonen speiler en forståelse av at omsorg er noe som gjøres og som barn trenger. Det er riktignok fylkesnemnda som bestemmer noe og barnet som skal flytte, men man kan merke seg at det i denne definisjonen ikke er noen som direkte overtar omsorgen, ei heller at foreldre mister eller fratas daglig omsorg. Jeg vil hevde at denne definisjonen er med på å tilsløre makten i tiltaket ved at den ikke adresserer selve overtakelsen, altså tvangen, som ligger i omsorgsovertakelser.

Definisjonen er nylig endret på fylkesnemndenes nettside (Fylkesnemndene b, u. å.), noe som kan tilsi at man er blitt mer oppmerksom på språk i tilknytning til omsorgsovertakelser. Nå står det;

«Når foreldre har det vanskelig hjemme eller gjør vonde ting mot barnet, kan nemnda bestemme at barneverntjenesten skal overta omsorgen for barnet og gi det et nytt hjem. Det kan være fosterhjem eller institusjon.»

Den nye definisjonen starter med fokus på foreldre (1) og den synes retorisk mildere i formen ved å ta høyde for at foreldre kan ha det vanskelig. I motsetning til forrige definisjon adresserer imidlertid denne årsaker til overtakelser. Det kan omhandle at foreldre har det vanskelig, men det tydeliggjøres også at foreldre kan «gjøre vonde ting mot barnet». Barnet nevnes fortsatt som aktør nummer to. Imidlertid skal ikke lengerbarnet flytte, det gis et nytt hjem. Dette kan høres mindre inngripende ut, og kan bidra til å tilsløre tvangen som kan ligge i vedtaket. Det bestemmes likefullt fortsatt, men nå ikke av fylkesnemnda, men av «nemnda» (3). Nytt i definisjonen er at barneverntjenesten (4) overtar omsorgen, og slik adresseres selve overtakelsen tydeligere. Fosterhjem (5) og institusjon (6) benevnes ikke lengre som utførere av omsorg, men omtales som hjem for barnet. Språket synes i denne versjonen på en side å virke «mildere», og peker på foreldre som kan ha det vanskelige og på nye hjem for barnet. Et spørsmål er likevel om makten tilsløres ved at omsorgsovertakelsen på mange måter «skjønnmales». I tillegg kan man hevde at definisjonen i større grad også plasserer ansvaret for statens inngrep på foreldrene, ved at det pekes på deres vansker og svikt som årsaken for tiltaket.

En problematisk dikotomi?

Å «miste» og «overta» er som vist over kontrasterende begreper ved at de rommer henholdsvis negative og positive konnotasjoner. Hvilke implikasjoner kan en slik dikotom begrepsbruk medføre? Etter mitt syn innebærer de to begrepene sammenstilt flere problematiske fasetter. På den ene siden kan det at foreldre «mister» omsorgen for barna sine høres tilfeldig ut. Slik kan man få inntrykk av at tiltaket er vilkårlig, mens det i realiteten er strenge vilkår for å vedta en omsorgsovertakelse. Fylkesnemnda skal bare treffe vedtak om omsorgsovertakelse hvis det er nødvendig og man ikke kan skape tilfredsstillende forhold gjennom hjelpetiltak (Bvl, 1992, § 4-12). Hvis omsorgsovertakelser fremstår tilfeldig, kan det bidra til å øke frykten for barnevernet, samtidig som det kan senke legitimiteten til barneverntjenesten. På den andre siden kan makten som ligger i beslutningen tilsløres ved at overtakelse høres tilforlatelig ut. Er det staten som «løser», «tar på seg» eller «sørger for» barn foreldre ikke klarer omsorgen for? Ja, kan svaret være, barneverntjenesten skal sikre barn nødvendig hjelp rett til beskyttelse og omsorg (Bvl, 1992, § 1-1). Likevel er omsorgsovertakelser som oftest tvangsvedtak fattet mot foreldrenes (og noen ganger også barnas) vilje.

I tillegg mener jeg at man ved å si at foreldre «mister barna sine» bidrar til å forsterke en allerede individualisert forståelse av bakgrunnen for omsorgovertakelser. Tiltaket begrunnes ofte i individuelle årsaker hos foreldrene (Burns et al., 2018; Masson, 2012; NIM, 2020; Statens Helsetilsyn, 2019). Samtidig vet vi at det kan være komplekse og sammensatte faktorer knyttet til sosioøkonomiske forhold som kan påvirke hvorvidt foreldre makter å leve opp til samfunnets normative forventninger til barneomsorg (Clausen & Kristofersen, 2008; Fauske et al., 2018; 2021; Statens Helsetilsyn, 2019). Om man forenkler kompleksiteten til individuelle faktorer hos foreldre risikerer man dermed å stigmatisere en gruppe som allerede kan tilhøre marginaliserte deler av samfunnet (Broadhurst & Mason, 2017, 11; Featherstone et al., 2014). Mik-Meyer og Villadsen (2013) har tidligere poengtert at det kan synes som et overordnet politisk prosjekt å skyve ansvaret tilbake på individet når velferdsstaten ikke oppnår sine ambisjoner. En av mødrene jeg intervjuet i forbindelse med prosjektet ga uttrykk for at hun opplevde et slikt skifte i barneverntjenestens retorikk:

«… personlig, så er det én ting jeg virkelig har savnet … at noen på et tidspunkt hadde sagt (…) vi beklager at vi ikke fikk dette til sammen. At vi ikke klarte å hjelpe deg til å hjelpe (…) det er en ekstrem belastning å bære alene. Det var sakspapirer på 500 sider med «du, du, du»…»

Hun fortalte om et hjelpeapparat som først ga uttrykk for at de ønsket å hjelpe. Da de ikke lyktes i å snu barnets situasjon, endret de siden retorikk ved å peke på foreldresvikt, noe som synligjør en individualisert forståelse av problembildet.

Ærligere begrep

Det er flere problematiske sider ved den kontrasterende språkbruken vi benytter tilknyttet omsorgsovertakelser. Makten i tiltaket kan tilsløres, det kan villede samfunnets forståelser som at intervensjonen kan høres vilkårlig ut, samt bidra til å stigmatisere foreldre. Ved revisjonen av barnevernloven, hadde man blant annet som hensikt å gjøre språket mindre stigmatiserende. Stang (2017) påpekte imidlertid at man gjennom språkendringer kunne risikere å tilsløre barnevernets makt, og spurte hvorvidt det var hensiktsmessig. Jeg vil støtte Stangs poeng. Burde vi ikke kommunisere makten tydeligere fremfor å tilsløre den? Kan ikke en tydeligere retorikk bidra til å redusere stigma for foreldre? Det er et faktum at staten noen ganger griper inn og fratar foreldre daglig omsorg for barna sine. Omsorgsovertakelse skjer som oftest i komplekse saker og vilkårene er strenge. Det er ikke min intensjon å hevde at omsorgsovertakelser ikke kan være nødvendig. Poenget er å bidra til en diskusjon rundt hvordan vi omtaler fenomenet omsorgsovertakelse, fordi vår omtale vil påvirke hvordan vi forstår denne delen av barnevernfaglig praksis.

I engelskspråklig litteratur be-nyttes begrepet «child removals» – som tydeligere synligjør makten i intervensjonen. Kan vi si at foreldre «fratas omsorgen for et barn» og kalle det for «omsorgsfratakelse»? Disse to begrepene vil i større grad tydeliggjøre den faktiske maktutøvelsen som ligger til grunn når staten beslutter å flytte barn ut av hjemmet. I tillegg vil det synligjøre at tiltaket oftest er mot foreldrenes egen vilje. Et motargument kan være at fratakelse kan høres mer permanent ut, mens overtakelse kanskje i større grad speiler målet om gjenforening siden tiltaket i utgangspunktet er ment å være midlertidig. Jeg vil invitere fagfeller og myndigheter til å tenke gjennom hvordan vi snakker og skriver om omsorgs-overtakelser. Burde vi revidere ordbruken i faglitteratur og lovgivning?